Sorgprosessen

I går var det om sorg på Puls på NRK1. Jeg fikk ikke sett så mye av det, men av det lille jeg fikk se så var det ei mor som hadde mistet ene dattera si som sa noe fint som jeg er helt enig i. Hun sa at hun hadde tre døttre, to her og en i himmelen. Det er det vi tenker også, vi har en i himmelen og snart venter vi en, eller flere.

Jeg hadde ikke kommet så langt i svangerskapet. Vi fikk dessverre ikke blitt kjent med Titteliten før vi måtte si farvel. Vi fikk ikke se han puste engang.. Kan ikke tenke meg hvor vanskelig det er for de som går ut svangerskapet og mister ungen sin, eller for de som mister ungen sin 1-, 2-, 8- eller 20år gammel.. Hvor tøft de har det? Jeg hadde "bare" kommet til uke 23 og dette er det verste jeg har opplevd!! Nå er det litt bedre, men jeg har hatt dager hvor jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom dette. Svangerskapet mitt har vært ganske usikkert hele veien. Vi har vært på kontroller, både akutt og vanlige timer, hele 7 ganger i løpet av en kort periode på nesten 8 uker. Vi så Titteliten så ofte på skjermen, vi så magen vokse, kjente han bevege seg i magehuset, det er ikke rart vi ble så glad i han og ikke minst glad i tanken på å bli foreldre. Vi var kjærester, i mai ble vi samboere og i desember skulle vi bli foreldre til Titteliten. Dessverre så fikk han ikke leve... Knust hjerte.

Vi savner deg, Titteliten! Lille, fine engelen vår i himmelen.