Keisersnittet måtte vente

På fredag ble det ingen blogginnlegg herfra, og det med gode grunner. Det var like før det ble keisersnitt, jeg var igrunn litt lettet over å høre at de vurderte å ta henne ut, men legene ville gjerne vente litt til.. Obs obs, dette kan bli et langt innlegg!

Natt til fredag kl 3 våknet jeg av blødninger. Jeg har jo fått beskjed om å si ifra om noe endrer seg, og siden jeg blødde litt mer enn jeg har gjort den siste tiden ringte jeg på og jordmora kom. Hun ba meg om å legge meg ned og slappe av. Jeg begynte å blø mer, jeg kjente at magen begynte å stramme seg og hun satte på en ctg registrering. Plutselig kom det en lege og to andre jordmødre inn. De satte i en veneflon på meg og begynte å gi meg væske. Jeg var i svime av trøtthet og skjønte ingenting av det som skjedde, var det ikke bare vanlige blødninger og kynnere som tidligere a? De fikk inn en ultralydmaskin, og tok en ultralyd hvor alt så bra ut med babygirl. Kynnerne ble kraftigere og kraftigere, og vondere og vondere, men det gikk jo bra, slik har det jo vært tidligere... Jordmora som hadde min avdeling satt ved meg omtrent hele natten, og begynte plutselig å spørre om hvem de skulle ringe om det ble keisersnitt, hvor langt unna de nærmeste var, osv.. Det ble tatt ctg på ctg og klokka gikk.. I løpet av natten hadde jeg hatt 4-5 ctg (ja, jeg var trøtt!!!), 2 ultralyder, blødninger, fått væske, besøk av x-antall leger og jordmødre, og fest i magen gjennom hele natten.

På morgenen tok de x-antall blodprøver på meg og fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til å spise eller drikke før de fikk svar på prøvene og fant ut hva de skulle gjøre. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde hatt rier og at det kanskje kunne bli keisersnitt i løpet av dagen. Jeg fikk mer væske og prøvde så godt jeg kunne å sende meldinger til de nærmeste med verdens vondeste hånd pga veneflonen. I 8-9 tiden begynte det å roe seg ned litt.. Blødningene og kynnerne avtok, men jordmødrene fulgte godt med. Ved 10 tiden kom mamma/mormor på besøk så jeg ikke skulle sitte her alene. 

Når klokken nærmet seg 12 fikk vi svar på blodprøvene, de så fine ut og vi kunne vente litt med et evt keisersnitt siden både babygirl og jeg hadde det bra. Jeg spiste og fikk litt mer energi. En halvtime-time etterpå begynte den stramme magen å komme tilbake sammen med blødninger. Nei, nei, nei.. Jordmora kom innom og startet en ctg. Alt så bra ut med babygirl, men hun så at jeg hadde sammentrekninger, at de ble flere og flere, og med kortere mellomrom. Hun tilkallet legene når de var med 1-2minutters mellomrom og veldig smertefulle. Jeg ble trillet inn på rommet ved siden av hvor de tok ultralyd på meg. Jeg klarte så vidt å komme meg opp av sengen og bort på benken. Det var smertefullt og det ble enda verre når de begynte med undersøkelsen. Jeg vrei meg i smerter og det ble ikke bedre når de sa at livmorhalsen var helt flata ut. WHAT?!? Det var den jeg var mest redd for, at den skulle åpne seg og at jeg måtte ha en vanlig fødsel. Min store skrekk etter å ha tatt abort i fjor høst. Jeg fikk panikk og tårene trillet nedover kinnet. Men livmorhalsen hadde visst ikke endret seg noe når jeg fortalte at den var på 1,6 cm i forrige uke, den var nemlig på det nå også. Gjett om jeg ble letta! Smertene ble bare verre og verre, og jeg ville tilbake til sengen. Nå var smertene verst på venstre side, hvor morkaka lå og jeg begynte å lure på om den kunne ha begynt å løsne. Hvis morkaka løsner må de utføre keisersnitt så fort som mulig for å redde babygirl. Jeg ble trillet tilbake til rommet med leger og jordmødre. En ny ctg ble satt på og jeg lå der, vrei meg i smerter mens de andre sto å så på og ante ikke hva de skulle gjøre. Nå prøvde jeg å tenke mest mulig på å komme meg igjennom smertene, så jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt, men jeg fikk med meg at de begynte å gjøre i klart til keisersnitt. Jeg fikk navnelapp på meg og på senga, og noe av utstyret som skulle være med under et keisersnitt ble tatt fram. 

Jordmora var klar som et egg for keisersnitt, men legene var veldig i tvil og usikre. De drøyde det så lenge som mulig, observerte meg og smertene mine. De ville så gjerne vente litt til, men de ville heller ikke vente for lenge slik at vi kunne risikere å miste babygirl. Siden babygirl hadde det bra var det mer formen min de vurderte nå.

Smertene og takene begynte å avta og legene forsvant. Det ble ikke keisersnitt denne gangen, men nå visste alle legene om meg. Nå var det bare å se hvordan resten av dagen ville fortsette, og ta en dag av gangen. Drømmeland here I come. De trodde det var blødningene som irriterte livmoren og gjorde at jeg fikk rier/kynnere. I tillegg tok jeg x-antall ctg registeringer som gjør at det irriterer ekstra mye.

 

De fortsatte med flere ctg registreringer utover dagen for å se om alt sto bra til og at det gikk tilbake til normalen. På kvelden kom Espen, og mamma dro hjem etter å ha vært her hos oss hele dagen. Jeg må si jeg ble litt skuffet over at det ikke ble keisersnitt. Jeg er såpass sliten og lei alt styret og sykehuslivet nå at jeg ville bli "ferdig" med det og få babygirl ut av magen, men slik ble det ikke og jeg kan igrunn være glad for at hun fortsatt er i magehuset sitt. Nå ligger jeg bare og gruer meg til neste økt, og lurer på hvor lenge vi har igjen av ventetiden.. Siden det ikke ble keisersnitt på fredag håper jeg at det holder seg stabilt en uke til slik at vi kan komme oss til Lillehammer med babygirl i magehuset, føde der og slipper å ta en risikabel ambulansetur med babygirl utenfor magehuset.

Hold deg i magehuset ditt en uke til babygirl så skal jeg være sterk og håpe det holder seg stabilt.

♥puss puss♥